Guros Kinalogg 2010

Husokkupanter:

I det siste har leiligheten min hatt besøk av noen høyst uvelkomne gjester...maur! De er overalt, dukker opp når som helst, og ingenting ser ut til å gi dem lyst til å dra igjen. Det verste er at de av en eller annen grunn synes senga mi er det beste stedet i hele leiligheten. Når jeg kommer hjem fra jobben om kvelden går det en sti over sengeteppet mitt, en og annen finner veien under også (grøss). Hver gang jeg finner en inngang i veggen etc, sprayer og sperrer, kommer de seg inn et nytt sted. Resultatet er at jeg er litt småhysterisk og hopper himmelhøyt og tror det kjennes ut som noe kravler på meg flere ganger om dagen, som oftest er det bare innbilning, men innimellom er det en liten maur som har funnet veien opp i håret mitt om natta, eller har klatra seg vei ned i skoen min.

Elevopptredener:

Elevene i GE hadde en opptreden forrige onsdag. Elevene sang, dansa og opptrådte med skettsjer etc de hadde laga selv. Noen av bidragene var veldig gode, andre var...interessante. Et av høydepunktene for meg var nok Kung Fu showet. Etter at en fire fem stykker hadde vist fram sine ferdigheter med sverd skulle den flinkeste av dem vise at han også kunne svinge pisken. Og svinge det gjorde han. Problemet var bare det at han hadde feilberegna lengden på pisken og hvor langt ned scenedekorasjonene hang... Ikke en, men tre ganger hang pisken seg fast i ballongene som hang over scenen for så å surre seg rundt ham så fort han prøvde å dra den løs igjen. Stakkaren endte med å ødelegge hele scenedekorasjonen til gapskratt fra hele salen. Han måtte trekke på smilebåndet selv også der han sto i en glitter- og ballongmassakre uten like.

Bitchy kontoransatte:

Jeg har kanskje nevnt det før, men administrasjonen på NIT er ikke alltid like hyggelig å ha med å gjøre. Jentene på kontoret (og det er stort sett jenter) er sure, lite lystne på å hjelpe og de kan til tider være direkte uhøflige. Overfor oss utenlandske lærere har de en tendens til å bare stirre, på tross av at flere av dem faktisk snakker engelsk. Det har riktignok vært en del bedre dette semesteret etter at de ansatte en del nye, men fortsatt kan det å gå inn på hovedkontoret være noe en gruer seg til hele dagen. For eksempel er det en pågående diskusjon om lønnslipper. I begynnelsen gav de oss lønnslipper på kinesisk, noe som sa oss utenladske lærere fint lite. Vi ba derfor om å få dem på engelsk, noe vi faktisk har krav på, og de lovte at det skulle de ordne. Lønnslippene kom aldri og vi måtte etter å ha mast gjentatte ganger gå til assisterende rektor Paul Keatley som beordra lønnslipper på engelsk. Resultatet var at de slutta å gi oss lønnslipper, og nå sier de bare "snart" hver gang Paul maser på dem. Det betyr at han nå har tatt det videre til rektor, som ikke er noe særlig fornøyd med situasjonen...

Den største "bitchen" på kontoret må likevel være hun som har ansvaret for å godkjenne søknader etc. Hun avslår søknader uten noen som helst grunn bare fordi hun kan. Hun må ha et eller annet i mot noen som jobber i GE WACE, for hun er ekstra ille overfor lærerne som jobber i den avdelinga. Sarah, en av de engelske jentene fikk avslått søknaden sin om å ha venninna si boende hos seg en liten stund, på tross av at vi faktisk skal få det godkjent, og sjefen hennes måtte ta søknaden til rektor... En gang troppa hun opp på kontoret deres og sa hun skulle kontrollere at ingen gjorde noe "ulovlig" på pcene sine i arbeidstida (dette er LANGT utafor hennes arbeidsområde), hun blei kasta ut av en illsint avdelingssjef som tok det veldig ille opp at noen kom for å "kontrollere hennes ansatte".

Jeg har forsåvidt hatt mine problemer med henne jeg og. I forbindelse med kontrakten min var det en del spørsmål jeg måtte ha svar på, så jeg gikk til henne, da det også er en del av hennes jobb. Av henne fikk jeg beskjed om at hun ikke kunne svare meg. Etter å ha mast en stund fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå til Eddie. Eddie kunne naturligvis ikke svare meg på noen av spørsmålene jeg hadde, så han ringte kjerringa og lurte på hva det var for noe tull hun dreiv med, og stilte henne de samme spørsmålene jeg hadde. Plutselig hadde hun alle svarene. Forklaringa, sa hun, var at jeg måtte gå gjennom min overordnede for å få svar på spørsmål angående kontrakta mi. DET STÅR OVERHODE INGENTING OM DET I NITS REGLEMENT! Det var rett og slett noe hun hadde funnet på. Det er ingen regel som sier at jeg må ha tillatelse fra sjefen min for å få informasjon om kontrakta mi... Hun er av åpenbare grunner ikke særlig godt likt blant lærerne, men hun kommer da heldigvis godt overrens med mange av de andre innen administrasjonen.

Teacher, you Niu Bi:

Av diverse grunner har jeg utvikla en relativt spesiell måte å undervise på. Det vil si at jeg ikke bare forklarer, men også viser hva jeg snakker om. Det er forsåvidt ikke noe nytt, men for elevene er det spesielt å se læreren sin gå ned på kne foran en elev og si "will you marry me" i et forsøk på å forklare hva "to propose" kunne bety for noe. Oftre hører jeg dem rope "Niu Bi" etter meg når jeg hører det, og i dag spurte jeg Eddie hva det var for noe og jeg fikk forklaringa: Det er en meget uhøflig måte å si kult på. En person som er "Niu Bi" er kul, men kanskje litt gal, så det er altså hva mine elever tenkre om meg. Kunne vært verre.

Det er forferdelig mye styr å legge ut bilder her, men jeg har lagt ut noen fra denne søndagen da Xi Da og jeg dro til sommerpalasset. Det var alt for varmt, så vi var der bare noen timer, i tillegg hadde kameraet mitt dårlig batteri, så det er ikke de mest fantastiske bildene.

Å undervise 20 timer i uka tar på. Egentlig er det ikke selve undervisninga som er slitsom, da får man jo lov til å snakke med elevene og gjøre de tingene man har planlagt og det er gøy. Det er alt som kommer før og etter som kan bli i meste laget. Særlig fordi mesteparten av kontortida som skulle gått til sånt går til andre ting i stedet; som møter, de er VELDIG glade i møter her nede. Helst den typen hvor ingenting egentlig blir sagt eller gjort. I tillegg er det mange andre plikter en faglærer på NIT har.

Teammøter: "speaking and listening" lærerne på 10 trinn møtes en gang i i uka for å diskutere hva som skal gjøres i timene uka etter og hvem som skal forberede hva.

Trinnmøter: Alle lærerne på 10 trinn inkl. "form teachers" møtes en til to ganger i uka for å diskutere klassene, undervisning og booking av klasserom etc. Dette møtet foregår både på engelsk og kinesisk og er meget kaotisk.

Møter med ledelsen: Innimellom kaller skolens ledelse inn til møte, ofte ikke fordi de må, men fordi de kan og det sies fint lite der.

Månedlig stabmøte: Når det gjelder dette møtet priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke snakker godt nok kinesisk til å delta på det ordinære møtet. Det holdes to møter samtidig siste fredagen i måneden. Ett for kinesiskspråklige ansatte og ett for de som vil ha det på engelsk. Jeg går på det engelske møtet, og det gjør mange av de som strengt tatt ville klart seg helt fint på det kinesiske også. Vår assisterende rektor Paul Keatley er ansvarlig for møtet vårt og det gjøres så enkelt og raskt som mulig ved at Paul går gjennom månedens annonseringer før vi får en tale fra en av lærerne på et forberedt emne. For eksempel snakka vårt eldste stabsmedlem Rusty om hvordan man kan gjøre karaktersetting så upartisk som mulig forrige semester. Det hele tar toppen 45 minutter.

Det kinesiske møtet tar gjerne timesvis! Folk må sitte igjen til både sju og åtte om kvelden mens de må høre på tale etter tale. Jeg veit om flere lærere som har måttet snike seg ut for å rekke bussen sin hjem... På det kinesiske møtet skal rektor takkes, så er det div medlemmer av staben som får utmerkelser, og de skal selvfølgelig holde sine taler. Så er det representantene fra kommunistpartiet som skal takkes og en hel haug med titler og grader som skal annonseres etterfulgt av enda flere taler. Hele greia er skikkelig dritkjedelig og jeg er så glad jeg slipper det.

Seremonier av ymse slag: De er veldig glad i seremonier for forskjellige ting, og igjen dette med talene. Komisk nok starter de aller fleste talen sin med "jeg veit dere er slitne så jeg skal fatte meg i korthet", siste dama som sa det holdt på i en halvtime. Jeg duppa faktisk av littegranne.

Aktiviteter utenom skoletid: Som for eksempel talekonkurranser, skrivekonkurranser kjemi- og fysikkmesterskap, idrettskonkurranser grillfester med "underholdning" etc. Er vi ikke satt opp som dommere er vi bundet av kontrakten til å være der uansett, sånne ting filmes alltid og de vil ha fulle saler uten tomme seter.

Kurs og "team work sessions": Siden skolen teknisk sett er australsk får vi innimellom besøk fra Australia som kaller oss inn til møter etter arbeidstid hvor det igjen blir MYE tomprat.

"Invigilating": På denne skolen holdes prøver og eksamener ofte etter skoletid og lærerne må sitte vakter, utrolig kjedelig. Greit nok i forrige uke da. Jeg satt vakt for klasse 5; også kjent som ondskapens klasse, de har en tendens til å være ganske drittale mot lærerne sine. De gikk etter en halvtime, og alt jeg trengte å gjøre var å sørge for at de i hvertfall skreiv navnet på papiret så læreren kunne få vite hvem som strøyk fordi de ikke møtte opp og hvem som strøyk fordi de leverte blankt.

Med alle disse tingene i tillegg til planlegging og papirarbeide blir det ganske mye å gjøre på veldig kort tid, og det blir mye overtidsarbeide. Heldigvis har skolen gardert seg mot det, og vi får kun overtidsbetalt for timer som skolen har satt oss opp på, ikke timer vi må jobbe for å bli ferdige med ting innen tidsfrister etc. Det vil si at når jeg sitter til ni på kvelden og retter prøver gjør jeg det i praksis gratis. Men hadde jeg dratt hjem og venta til dagen etter ville jeg ikke rukket tidsfristen og det ville betydd MYE mas fra avdelingssjefen.

Det eneste som gjør det verdt alt styret er elevene mine, og min klasse 3 som ikke akkurat har noe særlig godt rykte på seg viser seg å være en klasse jeg kan takle. De er helt håpløse, snakker ikke engelsk og jeg må jobbe HARDT for å få oppmerksomheten deres, men det mest effektive viser seg å være sta som et esel. De er nemlig litt late, ikke vant til at noen stiller krav til dem, men det gjør jeg og det gjør de andre lærerne som er satt in på den klassen. Dermed må de bare lære seg til at jeg maser til de gir seg så det er bedre og bare gjøre det med en gang. For eksempel var de vant til å slippe unna de ukentlige framføringene ved å bare ikke gjøre dem. Første framføringen med meg, ingen var forberedt, men jeg jagde dem opp og de gjorde det til slutt. Alle strøyk selvsagt, de var jo ikke forberedt, men neste uke var det to stykker som hadde forberedt seg, uka etter var det fire. De som ikke er forberedt jages opp uansett, så de begynner å skjønne at de like godt kan gjøre det ordentlig. Mattelæreren deres gjør akkurat det samme, har de ikke gjort leksa må de gjøre det sammen i timen, og så får de ekstroppgaver til self study senere på kvelden. De liker det ikke noe særlig.

Det merkes at jeg underviser 16-17åringer. I tillegg til de mange parene (som skifter hver uke) er det gutter med MYE energi ute og går. De får ofte rare ideer som selvfølgelig skal prøves ut. Siste trenden er å sette fyr på ting som ser ut som om de kanskje kan brenne. De begynte med vanlige ting som papir og plast etc, (det lukter gjerne ekkelt av svidd plastikk i klasserommene når vi kommer inn til timen) så blei de mer eksperimentelle, og prøvde seg på nøkleknipper mobiltelefonskjermer , En dag jeg kom inn i klasserommet stod de der og prøvde å sette fyr på håret til en av gutta i klassen... De ville bare se om det gikk an sa de, greit nok sa jeg, men hva om det gjorde det da? Med tanke på mengden hårprodukter de gutta har i håret villae ikke håret hans bare tatt fyr, hodet ville eksplodert! (Vi snakker hundre ganger verre enn Ross fra Friends, tenk asiatisk idol sveis) Likevel; jeg må inrømme at jeg liker elevene mine, selv når jeg må kaste skoene mine i veggen for at de skal våkne til første timen etter lunch. (Det er nok ikke mange lærere som gjør sånt, så jeg får oppmerksomheten deres akkurat lenge nok til å sette i gang timen, og da går det stort sett greit)

Denne typen frisyrer, og noen ganger hakket mer ekstreme er standarden hos mine motebevisste elever. (Dette er forøvrig Wang Dong Cheng, Taiwan-idol) Man må ha respekt for at en sånn frisyre tar tid, og derfor er det ikke alltid de klarer å komme seg tidsnok til timen, og regner det, da er det bare å glemme at de går ut i det hele tatt...

Til slutt må jeg bare si at helga var den kjedeligste jeg har hatt på lenge. Spiste lunch med Eddie og noen andre på lørdag, men blei dårlig halveis uti og måtte sendes hjem. Sov til og fra i 16 timer, stod opp for å sjekke feberen innimellom. I tillegg kunne jeg ikke spise noe, da det bare gjorde alt verre... Levde derfor på cola hele helga, men turte å få i meg litt suppe søndag kveld. Feberen er borte nå, og jeg kan nesten spise normalt igjen, men det var en laang dag på jobben i dag, særlig fordi Eddie og de andre er et nys unna å sende meg på sykehuset. (Man har ikke legepraksiser her, bare avdelinger på sykehusene, men det betyr mye styr og papirarbeid) Det eneste som var/er i veien med meg er en skikkelig ekkel sommerforkjølelse som satte seg i magen. Ekstrem varme kombinert med aircondition og mye løping fram og tilbake har nok hjulpet en del på.

Jeg har i hvert fall fått ordre om å bli frisk fort, og det virker det som går bra.

P.S: Eddie møtte svigers i helga og det gikk kjempefint, så nå gleder jeg meg bare til brylluppet. Det har ikke bestemt seg for hvor de vil holde det ennå, Beijing eller Zhengzhou, men hun vil ha fin hvit kjole, så de styrer unna tradisjonelt kinesisk bryllup.

Her i Beijing er det VARMT, klamt, og støvete. Jeg vasker gulvene i leiligheten 3-4 ganger i uka, men det ser alltid ut som om det aldri er gjort reint der inne. De andre lærerne klager over det samme. I tillegg blir jeg overfalt av insekter så fort det blir mørkt ute. Har forsåvidt vendt meg til det nå, at jeg ikke kan gå på do uten tøfler på natta, fordi jeg risikerer og tråkke ihjel en liten bille som har sniki seg inn på en eller annen måte. Noe jeg IKKE klarer å venne meg til er myggen. Jeg er fullstendig oppspist av mygg, på tross av myggspray og myggnetting. I tillegg er det vanskelig å sove når du hører den summelyden hele tida. Mygg og knott på hytta er ingenting mot Beijingmyggen.

Ellers er jeg ganske travel for tida, jeg underviser 20 timer i uka; 12 i WACE min nye avdeling, og 7 i markedsføringsavdelinga, min gamle avdeling. I tillegg har jeg en times "english corner" per uke. Dette betyr at jeg må kjøres i golfbil mellom bygningene , som ligger et stykke unna hverandre for å rekke timene mine. Hvorfor har de gjort det så tungvint? Jo fordi de, da jeg ble flytta fra markedsføringsavdelinga til WACE ikke tenkte på at de ville trenge en ny lærer på den avdelinga jeg forlot. Så det nye semesteret starta og de hadde et ganske stort hull i timeplanen sin. Resultat? WACE "låner" meg bort til min gamle avdeling 7 timer i uka sånn at de har en konversasjonslærer til elevene. Kronglete? veldig. Særlig for meg som har ganske mange timer å planlegge per uke, pluss retting og karaktersetting. Problemet er at jeg liker elevene i min gamle avdeling så godt, pluss at det er veldig koselig å jobbe der. WACE er forsåvidt også hyggelig. Der har jeg et team med andre lærere som underviser det samme som meg å samarbeide med. Forrige semester hadde jeg bare Eddie å spørre hvis det var noe.

Ellers er det ikke så veldig mye å si. Hadde besøk forrige uke av Chen Lei som kom fra Taiyuan for å ordne noen papirer her i Beijing. Eddie skal møte svigers for første gang denne helga (spent på åssen det kommer til å gå...) Vi har fått to nye australske lærere her på skolen. Den ene, Theresa jobber på samme trinn som meg og er veldig hyggelig.

Så til elevene mine: Jeg underviser 10. klasse, som vil si at de er ca 16 år gamle. Jeg har tre klasser; en som er "god", en som er "middelmådig" og en som er "en av de verste på hele trinnet". Hvordan kan man dele inn klasser sånn? Det hele er veldig enkelt. Klassene avgjøres på bakgrunn av eksamensresultatene deres. Det vil si at de som er på samme nivå havner i samme klasse. Det skaper igjen "gode" og "dårlige" klasser. Min dårlige klasse består av elever som ikke snakker engelsk og ikke gidder å prøve engang. Første time med dem var en maktkamp som jeg heldigvis kom seirende ut av, så de hører på meg nå (stort sett i hvert fall). Jeg ba dem sette seg i en sirkel, da de ikke gjorde det tok jeg hver enkelt elev og plasserte han/hun der jeg ville og dytta pultene til side. Dette tok sin tid da manger flytta seg igjen så fort jeg snudde meg. Etter en 20 minutters tid ga de opp og satt som jeg ville. Da var timen over og jeg ba dem sette seg tilbake, det var ikke populært. Heldigvis skjønte de at jeg ikke gir meg så lett etter denne hendelsen; neste gang jeg ba dem om noe gjorde de det med en gang. Andre lærere er ikke fullt så heldige, det er mange som allerede nå har gitt opp å lære dem noe i det hele tatt. Gutta i klassen kan være skikkelig ufyselige og jentene spiller dumme, det store flertallet av dem scorer null på prøver, ikke fordi de ikke kan, men fordi de ikke gidder. Sånt provoserer meg, og jeg henger over dem til de gjør det de skal, så meg har de gitt opp å prøve å ignorere. (Kommer godt med å ha erfaring med sånne elever fra forrige semester) Min "middelmådige" klasse og min "gode" klasse er søte elever, og det er alltid morsomt å undervise dem. Det morsomste er kanskje den klassen som er sånn middels fagmessig. De snakker ikke så godt engelsk, men har til gjengjeld en voldsom vilje til å kommunisere, og de jobber alltid hart. I tillegg er det veldig godt klassemiljø der, mye takket være deres "form teacher" (en slags blanding av inspektør og kontaktlærer) som jobber hardt for at alle skal trives etc. Hun er veldig streng, men elevene liker henne godt, og de går til henne hvis noe er galt. Elevene i den klassen er i tillegg veldig gode til å ta vare på hverandre, noe jeg savner i min "dårlige" klasse.

Til slutt: Har fått installert eget internett i leiligheten, (det betaler jeg 80 yuan i måneden for) så nå skal det teknisk sett bli litt lettere å komme på nett. (Skolen sitt detter alltid ned).

Maria er, som dere sikkert har fått med dere på besøk her nede. Det er kjempegøy, om enn noe rart å snakke norsk igjen. Det eneste som er synd er at jeg må jobbe på dagtid, så hun må gjøre de typiske turist-tingene på egenhånd og så går vi ut på kveldene.

Etter at Maria kom har det slått meg at jeg faktisk har forandra meg litt i løpet av disse månedene i Kina. Jeg mener ikke sånne store, livsendrende forandringer, men på enkelte områder er jeg blitt litt annerledes:

1. Jeg eier ikke bordskikk lenger
En av de tingene jeg først la merke til med kineserne er hvordan de spiser: De spiser med hodet nesten rett opp i maten og kaster/slurper den inn med spisepinnene. Bein og brusk spyttes ut på bordet sammen med alt annet som vedkommende ikke vil spise. På et eller annet tidspunkt har jeg også slutta å bry meg så veldig om bordskikk når jeg spiser. En av grunnene til det er nok at når man skal spise f.eks kylling som inneholder mer bein enn kjøtt og alt man har til rådighet er spisepinner blir det litt grisete, og det er sjelden noen bøsstallerken å se. En annen grunn er nok at man venner seg til og tilpasser seg måten folk rundt en spiser på. Maria fikk seg nok i hvert fall et sjokk da hun så meg med hodet nede i nudelbollen, slurpende og smattende mens jeg innimellom drakk fra koppen min med varmt vann.

2. Rar mat er god mat
Jeg er ikke blitt helt omvendt ennå, potetgull med agurksmak synes jeg fortsatt ikke noe om, men noen ting har jeg klart å venne meg til: Jeg drikker like gjerne varmt som kaldt vann, kyllingføtter i sursøt saus er yummy, og er det sylta må det jo smake godt. Sylta hvitløk er for eksempel kjempegod snacks til hot pot.

3. Jeg drikker enorme mengder te
Jeg har alltid vært glad i te, men min oppfatning av hva god te er har nok endra seg litt. Nå skal teen være sterk og veldig bitter, i tillegg kan man lage te på nesten alt; legg ei remse appelsinskall i kokende vann og du har te for resten av dagen. I tillegg drikker jeg nok kanskje enda mer enn før; på linje med de andre på kontoret kommer jeg meg igjennom i hvertfall en halv liter før lunsj, noe som naturlig nok fører til at det er konstant dokø på avdelinga...

4. Jeg pruter...på alt!
Jeg lever på et ganske stramt budsjett og det har nok litt av skylda for dette, men noe er nok også fordi det å prute er normen her nede. Ser jeg ikke en prislapp noe sted prøver jeg å få ned prisen, uansett om det i utgangspunktet er billig eller ikke. Maria så ganske rart på meg da jeg pruta postortene hun skulle kjøpe ned fra 15 til 10, for henne var det jo ikke akkurat dyrt med 15 yuan (litt under det i kr) for en pakke med postkort. I tillegg så hun rart på meg da jeg hylte "så dyrt?!" da hun fortalte hun hadde betalt 10 yuan for en flaske vann. (Her nede kan det anses som dyrt hvis det koster over 3 yuan)

5. Jeg gir folk kallenavn og bruker titler
At folk her gir meg kallenavn er en ting, men jeg bruker kallenavn på folk jeg og, i tillegg bruker jeg titler etc. Jeg sier ms. og mr.; bruker etternavn eller fullt navn på folk jeg ikke kjenner og jeg er rask med å spørre hvor gamle folk er så jeg kan finne ut hvordan jeg skal forholde meg til dem. Jeg omtaler butikkansatte etc som bror, søster, onkel, tante, og blir ikke lenger overraska når en fruktselger kaller meg søte lillesøster og lover hun skal gi meg ekstra god pris for agurkene hvis jeg også kjøper noen tomater.

6. Jeg bryr meg ikke lenger om trafikkregler etc
Trafikken her i Beijing er sinnsyk og rett og slett livsfarlig. Trafikklys og fotgjengeroverganger betyr ingenting, og skal man krysse veien må man bare gå rett på. Jeg har skjena rett ut i veien både foran trailere og busser; de klarer helt sikkert og stoppe/svinge i tide... Sikkerhetsbelter er det heller ikke alltid mulig å få tak i, noe som er ekstra bra med tanke på at de kjører som villmenn her nede.

7. Jeg teller med fingrene på kinesisk, jeg legger hånda for munnen når jeg ler og jeg tar i mot/gir papirer, penger etc med begge hender.
Kroppsspråket mitt har tatt farge av hvordan ting gøres her nede, og jeg har rett og slett begynt å gjøre det som sees på som normalt her i enkelte tilfeller. Så slipper man dumme misforståelser.

Fordi jeg har vært her en stund nå er det altså noen småting jeg har vendt meg til, men fortsatt er det noe som virker helt absurd:

- Jeg forstår ikke hvorfor folk på død og liv skal være så fascinerte av den lyse huden min.
- Jeg skjønner ikke hvorfor det er ok å gå med et skjørt som er så kort at underbuksa nesten synes, men nærmest en dødsynd å vise skuldrene.
- Det er for meg et mysterium hvorfor kinesiske jenter velger å gå meg hæler som er alt! for høye for dem. De ser ut som Bambi på isen der de forgjeves prøver å balansere seg bortover gata...
- At barn helt oppi tiårsalderen setter seg på huk og tisser midt på gata er noe merkelig i mine øyne, spesielt med tanke på at det er offentlige toaletter nesten overalt. (Enda merkeligere er det hvis en legger merke til alle "offentlig urinering forbudt" skiltene.
- At den gjennomsnittlige kineser foretrekker "squatters", (toaletter der du sitter på huk) framfor vestlige toaletter der man sitter på et sete er forsåvidt helt greit, men at de anser det for direkte uhygienisk å skulle sette seg på do synes jeg er morsomt. (Skålene på "squatters" er ofte ganske grunne, så folk spruter en del, ikke noe koselig med sandaler på)
- Jeg stusser fortsatt litt når jentene på kontoret tar med seg en avis og annonserer at de skal gå og bæsje litt, det er en type informasjon jeg ikke deler med andre...

For å avslutte dette innlegget har jeg en liten artikkel fra China Daily: http://www.chinadaily.com.cn/china/2010-06/11/content_9966519.htm

Jeg har gjennom norske aviser fått med meg at det fortsatt krangles om kollektivtrafikken der hjemme. Her har vi hatt en lignende debatt, men med et litt annet utfall enn det ville fått i Norge: Myndighetene annonserte for en liten stund siden at de ville bygge ut T-banen ytterligere, med flere linjer, flere vogner og flere avganger. Da begynte folk å murre, redde for at dette ville føre til at prisene gikk opp, men dette er svaret de fikk: Med tanke på at fortsatt lave priser ville oppmuntre de eksisterende kundene til å fortsatt kjøre kollektivt og kanskje også trekke til seg nye, velger kinesiske myndigheter å holde billettprisene nede. De tenker dithen at det er den beste måten å gå med overskudd på, pluss at det viktigste er fornøyde kunder. En litt annen tankegang enn man har i Norge er det ikke? Det bør også legges til at det her koster ca to kroner å reise med banen, og mellom en og tre å ta bussen...

Sommeren er vaaarm her i Beijing, og med smogen hengende over oss blir det klamt og ekkelt på tross av at det egentlig er ganske lav luftfuktighet her. Som et resultat har jeg omsider kvitta meg med mine tjukke svarte tights og jeg har tatt fram sandalene. Jeg har nevnt det før; kinesere stirrer! Gutter og jenter, unger, voksne, gamle tannløse gubber, alle stirrer på beina mine. De første gangene trodde jeg det kanskje var noe rart med dem, kanskje jeg ikke hadde barbert jevnt nok? Men kinesiske jenter barberer ofte ikke beina i det hele tatt, så det kunne ikke være det. Så kom jeg på det; Beina mine er likbleike. Etter en lang og kald vinter pakka inn i tjukke ullstrømpebukser er beina mine fiskebollehvite, og her i Kina er det ansett for å være meget attraktivt.Å være, bokstavelig talt, likbleik er idealet, og det å være brun sidestilles med å se skitten ut. (Maria som er på besøk har fått merke det samme) Å finne solkrem for en som meg som bare vil ha beskyttelse er veldig vanskelig, da alt inneholder ting som skal gjøre huden din bleikere. Jentene her er så livredde for å bli brune at de bruker paraplyene sine for å beskytte seg for sola. Har de ikke en paraply for hånden bruker de vesker, blader, jakker, alt mulig for å holde sola unna kroppen. (Det sier seg selv at det er utrolig mye fine parasoller etc til salgs her)

Og dette bringer meg til hovedpoenget for dette innlegget. Beijing er full av prinsesser. Jeg ser dem på gata; stilletthæler, designerantrekk, nøye oppsatt hår og et likbleikt ansikt låst fast i et "hva er det som lukter" uttrykk. Og så til det viktigste tilbehøret av alt; Tøffelen: Han går stort sett et halvt skritt bak, med veska hennes over skulderen, poser merka LV og YSL i den ene hånda og paraplyen i den andre. Det med paraplyen er nok den viktigste jobben; den skal være rett over hodet hennes og han må for enhver pris unngå at hun får sol på seg, da blir det bråk da. Disse jentene har ingen problemer med å skjelle ut typen i full offentlighet, være det seg midt på gata eller i en stappfull restaurant. De har forsåvidt ingen problemer med å skjelle ut noen. Min kinesisk-forståelse er nå akkurat så god at jeg kan få med meg hva som blir sagt i enkle samtaler, og jeg har stor moro med å tjuvlytte (ja, jeg veit det ikke er særlig pent) på hva som foregår mellom disse kinesiske prinsessene (de kalles det her nede) og deres respektive partnere/"slaver". Maria har også lagt merke til disse parene, og da vi var ute og spiste i forbindelse med bursdagen hennes fikk vi underholdning til maten: Hun kom først, han kom etter med posene, veska og parasollen. Hun vandra gjennom restauranten og avslo hvert eneste forslag til bord kelneren kom med, men endte til slutt opp på et bord rett ved der vi satt. Hun bjeffa bestillingen til den nervøse kelneren, kjefta på typen som brukte for lang tid på å bestemme seg, og lente seg tilbake i stolen med armene i kors, skulte utover i lokalet og så mildt sagt sur ut. Etter noen minutter, da hun begynte å etterlyse drinkene, unnskyldte typen seg og gikk på do. Han var borte en laang stund, og vi begynte faktisk å mistenke at han hadde stikki av, men han kom da omsider tilbake. I mellomtida hadde hennes høyhet skjelt ut kelneren for å ikke huske hvem som hadde bestilt hvilken type te, og sendt ut maten en gang fordi den ikke så nøyaktig ut som på bildet.

Denne typen oppførsel fra jenter ser visst ut til å være ganske vanlig her i Beijing, og det er stort sett de yngre parene. Rett som det er ser jeg en kvisete spjæling etter ei jente med en parsoll, her på skolen er det gjerne flere av dem på en gang; en venninnegjeng pluss parasollholderne. Jenta tar tilsynelatende alle avgjørelser og guttens eneste funksjoner er parasoll/paraplyholder, pakkesel og lommebok. Fra mitt ståsted er det hele ganske underholdende, men jeg må inrømme at jeg synes synd på stakkarene, de ser ikke særlig lykkelige ut.

Likevel; dette er ikke den eneste typen par man ser her i byen. Det er også ganske mange av typen kvalmende. De MÅ visst holde hender (husk at dette er en storby) uansett hvor de går hen, det virker nesten som de er limt fast til hverandre. I tillegg er det andre ting som skal vise at de er et par: "Couple rings", matchende ringer som sitter på høyre langfinger eller ringfinger. "Couple t-shirts" (etter min mening det kvalmeste), de bruker samme tskjorte, gjerne med påskrift av typen "very loving you". De kjøper også matchende sko, klokker, mobiltelefoner og sekker/vesker. Man kan til og med kjøpe "couple juice" i butikken! (Hans flaske er blå, hennes rosa, og hver flaske har bilde av et halvt hjerte som passer sammen med den andre flaska)

Hvorfor alt dette snakket om kjærestepar? Det er delvis fordi varmen har jagd dem ut i gatene så de synes bedre, og delvis fordi det har vært mye snakk om det på jobb i det siste. Det har seg nemlig sånn at Eddie skal gifte seg! ^O^ Det kom ikke som noen stor overraskelse på oss som kjenner ham, han tok nemlig kjæresten med hjem til familien i Zhengzhou forrige helg, og her i Kina er det det samme som å si at man skal gifte seg. Men det skal sies at det gikk litt fortere enn vi hadde regna med, Eddie er litt klønete når det gjelder sånne ting. Han fridde faktisk på et kjøpesenter etter at han hadde lurt henne til å prøve en ring i en butikk. Han dro kortet mens hun hadde den på og så sa han at hun ikke fikk lov til å ta den av igjen... Nå går han rundt på kontoret og mumler for seg selv, og veksler mellom et fårete smil og et panisk uttrykk. (Han ser for seg hele familien hans samla på ett sted med alkohol inne i bildet) Så det virker som jeg får med meg et kinsesisk bryllup mens jeg er her nede, jeg er nemlig blitt lovet at de skal gifte seg før jeg drar, og jeg håper de holder det løftet.